BULIMIEN MELDER SIN GJENKOMST

Over et år var jeg sykmeldt og under behandling. Flere opphold på instittusjoner
og samtale på samtale med både psykiater og psykolog. Kostholdsprogrammer
og vektkontroll. Så ble jeg friskmeldt.

Jeg kjenner kampen hver eneste dag nå - magen som vokser stadig og armene
som henger. Haken som begynner å synes som to igjen. Jeg kjenner jeg kjemper
nå - det er tøft! Ny jobb som presser - jeg jobber nok alt for mye. Utseendet teller
veldig i jobben min - det er kanskje dumt.

I går tapte jeg kampen inni hodet mitt. Jeg gav etter trangen, etter å ha fastet i
to dager. Jeg fikk et enormt spiseanfall.. Jeg kjøpte 3 store sjokoladeplater,
donuts med sjokolade og kokosboller, samtidig kjøpte jeg en stor kebab.
Spise maten sammen med guttene i huset - fortet meg på badet og spiste alt
det andre jeg hadde gjemt under vasken. Innen 15 min var det tomt - og jeg kom
endelig til punktet hvor jeg kastet opp alt sammen.

Så befriende - så deilig! Men likevel et stort nederlag. Etter å ha kjempet så lenge.

Historien om mine spiseforstyrrelser går helt tilbake til en alder av 11 år. Så jeg
har hatt anoreksia så lenge jeg kan huske. Det er de siste to årene jeg har slitt
med bulimi
.

Jeg trodde jeg hadde vunnet kampen. Men det ser ikke ut til at sykdommen har
tenkt til å slippe taket på meg. Den har styrt livet mitt i over 12 år.

JEG TRODDE JEG VAR DET - FORELSKET, MENER JEG.

Det har gått litt tid nå - fra jeg startet denne bloggen. Skrev noen innlegg, og siden
ble det stille. Jeg dro hjem en tur. For å finne igjen litt av meg selv, rett og slett. Det
var noe jeg sårt trengte.

Tiden borte fra min samboer - den var så avslappende, at jeg får ikke engang sagt
det. For et øyeblikk fikk jeg være bare meg. Det er ikke enkelt å leve med maske på.
Det er det ikke, så når jeg for bare en hel uke får ta den av... Jeg har ikke ord!

Mens jeg var hjemme snakket jeg med "bror". Det er gutten jeg stoler på mer enn
alt. Han er ikke min riktige bror - men vennskapet vårt har vært som et søskenforhold
hele veien. Han har alltid rett når det kommer til meg - forhold - alt!

Denne gangen var inget unntak. "Han er for barnslig og uansvarlig for deg". "Du
kommer til å gå lei det til slutt, bare vent!" Dette sa han før vi i det hele tatt flyttet.
Men jeg trodde jeg var forelsket. Og her sitter jeg. Helt kald av følelser. Vil bare vekk.

Jeg er så frustrert akkurat nå. Jeg vet nøyaktig hva jeg har å gjøre. Jeg må avslutte
dette. Men det er ikke så lett som man skulle tro. Vår historie har mange innviklede
ting i seg. Så det er ikke bare å si: "nei, jeg klarer ikke mer" - også pakke og dra.

Men en dag... Så står jeg der, på trappen med tingene mine - og venter på taxien
til flyplassen. Den dagen, er dagen jeg skal være lykkelig. Ikke noe før.

"Gå ut å ligg med noen andre du!"

Jeg trodde ikke livet skulle bli sånn her, men hvem kan vel spå fremtiden?
Livet blir aldri sånn man har tenkt, det har noen bumper på veien. Det er
bare det at jeg føler jeg har fått nok av de allerede iløpet av mitt 23 år lange l
iv. Føler at jeg er over 40 år gammel i erfaringer.

 

Lenge trodde jeg at dette var noe bra, jeg og han. Vi passet så perfekt sammen.
Virkelig. Vi hadde de samme verdiene og det samme synet på det meste ?
det var jo ikke uten grunn at vi var bestevenner. Vi hadde det så gøy, koste oss.
Nøt dagene sammen.

 

Han er avhengig av noe. Og det er pinlig å si det ? for det er ikke av alkohol
eller noe sånt. Men det er rett og slett et spill. Ja! Et jævla spill! I begynnelsen
var denne nerdingen hans bare litt søt. Men nå.. Det har tatt helt av. Han sitter
der 12 timer av døgnet. De andre 12 brukes til søvn og mat.

Hvis jeg prøver å spørre om vi kanskje skal finne på noe annet, da maser jeg og
skjønner ikke at det er hobbyen hans. Greit det for en dag, kanskje to på rad.
Men når det er det samme svaret og kjeftingen dag tre, fire og fem. Da er det
noe galt. Og jeg er virkelig ikke jenta som liker å sitte hjemme.

Men hvis jeg går ut - så er det sjalusi og anklagelser som at "jeg vet du kommer
til å ligge med en annen mann. kos deg!"

Flotte dager!


Måtte bare få ut litt frustrasjon.

Dagene bare går.. På et vis.

Jeg vil først bare si tusen takk for alle de støttende kommentarene jeg har fått,
de har virkelig lyst opp dagene litt! Jeg setter så stor pris på det, og det er over
all forventning.


Jeg våkner - ser bort på Han. "hm", tenker jeg. "ingenting.." Hva var det jeg en
gang så i ham? Jo - vi startet som venner. Faktisk bestevenner. Hvordan kunne
det ende så ille som det er nå?

Istedet for å slumre alarmen og nyte det sterke armene hans rundt meg - og
den glatte kroppen hans inntil meg, så våkner jeg nå før alarmen. Står opp, ut
for å gå tur - med musikk i ørene, alltid. Musikk er min måte å drømme meg
vekk på. Jeg har det alltid bedre inni meg, når jeg bare kan gå i min egen lille
verden - tenke meg vekk til byen jeg en dag skal flytte til - vekk fra Han. Og bare
nyte stillheten og roen.

Hver dag er lik nå - jeg går på jobb, kommer hjem - snakker ikke med han, og
tar med sønnen min ut. I dag badet vi. Eller, han badet. Jeg satt på stranden og
fantaserte om hvor fint livet vårt kommer til å bli.

Så på en måte, så går dagene. Men likevel ikke. Jeg elsker Han ikke lengre.
Og jeg vet at alt ved dette er feil. Hvorfor klarer jeg ikke bare si hade - og dra`??
Hvorfor klarer jeg ikke følge drømmene mine?

Det er disse små (FÅ) øyeblikkene - hvor jeg kjenner igjen VENNEN min. At
hjertet smelter litt igjen. Minnene strømmer på, positive minner.
Men jeg vet det bare er minner. Det er ikke mer her og hente. Det er bare så
vanskelig på så mange måter. Sukk.. Så mye som må ordnes, jobben må
sies opp  også. Og jeg trives så godt der. Jeg har fått drømmejobben - jeg er
daglig leder i klesbutikk.

Det er typisk for meg - hver gang ting ser ut til å bli veldig veldig fint - og jeg
nærmer meg ren lykke.. Så går det i grus..  Når er det min tur til å slippe og
bekymre meg for fremtiden? Bare nyte livet igjen.

Jeg føler ikke jeg lever lengre. Jeg savner noen å le sammen med. En voksen
person også, ikke at sønnen min ikke er herlig - men man trenger voksne rundt
seg også. Snakke om voksne ting - le av andre ting enn tiss og promp og bæsj.

Jeg må snart ta ansvar for mer enn bare sønnen min og jobben min. Jeg må
ta ansvar for min egen lykke også. Jeg føler jeg lever et dobbeltliv...

Hva har du i livet ditt som gjør deg lykkelig?

Jeg tror jeg kan være... GRAVID...

Vi har hatt planene klare. Vi skulle flytte hit hvor livet endelig skulle
starte for oss begge to. Finne oss leilighet og jobber. Og etterhvert
som vi kom hit begynte HAN og snakke om barn. Han ville ha det
med meg nå! Jeg var overlykkelig. Det var jo helt fantastisk. Selv om
jeg aldri skulle ha flere barn.

Men det er utrolig hva kjærligheten gjør med en. Man forandre seg
så mye når man virkelig elsker noen. Alt dette er tre måneder siden.
Vi prøvde iherdig og var klare som bare det.

Den siste måneden derimot har vært problematisk. Det er vel ikke
en eneste kveld denne måneden jeg ikke har bristet i tårer. Jeg har
følt meg så svak. Selv om jeg vet jeg er utrolig sterk! Men når man
hver dag blir hakket på, dyttet på og kjeftet på - da er det ikke så lett
å holde masken lengre. Frem til i går. Det var første kvelden på det
jeg kan huske, at jeg ikke gråt. Pga denne bloggen faktisk. Det har
gitt meg enormt mye med de støttende ordene jeg fikk. Og bare det
at jeg har fått skrevet det ned, fortalt det til noen.

Tilbake til tema - så er det nå 6 dager siden IKM (dagen hvor jeg
skulle fått mensen). Og nå, istedet for å juble for hver dag den ikke
kommer - så håper jeg med hele meg at den røde tanten skal dukke
opp snart. Jeg kan bare ikke være gravid nå. Ingen blir vel gravid så
raskt .. Argh.. Joda, jeg vet det skjer. Men..

Jeg testet før IKM - men da var det negativt. Det var uansett ALT for
tidlig å teste. Jeg prøver å tenke at mensen er forsinket fordi jeg er
så stresset og nedstemt. Det er jo veldig hormonellt dette greiene
med kvinnekroppen...

Men hvorvidt jeg vil si noe til sambo.. Det har jeg ikke helt bestemt
meg for enda. En ting av gangen - har ikke mensen kommet i morgen,
så skal jeg teste. Sånn jeg gjorde når jeg var gravid med min sønn.
Testet en uke etter IKM.

Jeg håper virkelig det ikke er tilfelle. Det er det siste jeg trenger nå.
Jeg vil bare ha mensen - og starte med prevensjon igjen.

Sukk...

JEG VIL UT AV SKAPET!

Vel, på en måte. Ikke i den forstand de fleste sikkert tenker nå,
at jeg kommer ut av skapet som homofil. Men jeg kommer ut av skapet og
forteller om det som ligger tyngst i hjertet mitt, magen min og hodet for tiden.
Det som oppsluker meg helt og holdent.

 Jeg leste en blogg nå nettopp - wonderwoman heter den.

"Er du lykkelig da?" Hun sitter ved siden av han på en trappa til terrassen,
de har hver sin flaske øl i hånden. Hun sitter og ser ned på plankebordene og
det tar litt tid før hun svarer. "Herregud, for et spørsmål". Hun ler det bort. Drar frem
mobilen og finner frem et bilde av guttungen. Viser det smilende frem, "Se på denne da,
selvsagt er jeg lykkelig". Hun stråler. Tror hun. Hun er litt full så det kan hende hun
overvurderer seg selv. Han smiler til henne. "Selvfølgelig er du det. Han er veldig søt",
sier han. Wonderwoman legger merke til at Vennen kaster et blikk på Han og skal til å
spørre henne etter noe mer.

Det er noe av hva jeg leser. Tanken slår meg med en gang. Dette kunne vært meg!
Vent litt, det ER meg. Det er nøyaktig sånn livet mitt har blitt også. Den siste tiden
har vært så utrolig vond, slitsom og så veldig uutholdelig.Det er ikke spesielt godt å
holde inne sånne ting. At du slett ikke er så lykkelig som utsiden skal ha det til.

At underoverflaten, så er det ganske svart og kaldt. Og veldig problematisk. Fylt av
hemmeligheter, svik,. avhengighet og agressjon. Muligens også en graviditet....

Når man har flyttet 50 mil med en mann som ikke viser seg å være den store
drømmen likevel, bare tre måneder etter vi har flyttet hit. Da sitter man der med
skjegget i postkassen, som det så fint heter. Vet dere hva? Jeg har rett og slett gjort
den største feilen i mitt liv - og jeg kan ikke fortelle det til noen!

etter å ha lest om Wonderwoman, så fant jeg ut at det var like godt å lette hjertet
litt for dere her på blogg. Om det  bare er et par stk som leser, så vil jeg likevel føle
at jeg faktisk har fortalt det til noen. Og jeg trenger ikke lengre bære denne byrden alene.

Jeg trenger noen å snakke til - ikke med. Jeg vil bare fortelle noe, på min måte.
Uten å krangle, uten og få høre at jeg er udugelig og masete, og bli nedverdiget gang på gang.
Jeg er sterkere alene. Og det er nettopp det jeg er ute etter. En fremtid alene. Uten HAN.

Men 5 års fantastisk vennskap stikker dypt, og gjør det vanskelig å gå.

- Vil du følge meg på vei dit?
Les mer i arkivet » August 2010 » Juli 2010
hits